If you're new here, you may want to get regular updates via Hvis du er ny her, kan det være lurt å få regelmessige oppdateringer via RSS feed RSS feed . . Thank you for visiting! Takk for besøket!

Of course many religions do not have prophets in the strictest sense. Selvfølgelig mange religioner ikke har profeter i den strengeste forstand. Hindus have their gurus and sadhus, the Chinese their sages, Buddhists their masters — but they do not have prophets, as do Jews, Christians, and Muslims. There is no doubt that if anyone in the whole of religious Hinduer har sine guruer og sadhus, den kinesiske deres vismenn, buddhister sine herrer - men de har ikke profeter, som gjør jøder, kristne og muslimer. Det er ingen tvil om at hvis noen i det hele religiøse history historie is termed the prophet, because he claimed to be just that, but in no way more than that, it was Muhammad . kalles profeten, fordi han hevdet å være nettopp det, men på ingen måte mer enn det, var det Muhammed. But may a Christian assert that Muhammad was a prophet? Men kan en kristen hevder at Muhammed var en profet? Christians, if they pause to survey the situation, must admit the following (especially in light of the Hebrew Bible): Kristne, å hvis de pause kartlegge situasjonen, må innrømme følgende (spesielt i lys av den hebraiske bibelen):

• Like the prophets of Israel, Muhammad did not function by reason of an office assigned to him by the community (or its authorities), but by reason of a special personal relationship with God. I likhet med Israels profeter, gjorde Muhammed ikke fungerer på grunn av et kontor tildelt ham av fellesskapet (eller myndighetene), men på grunn av et spesielt personlig forhold til Gud.
• Like the prophets of Israel, Muhammad was a person of strong will who felt himself fully imbued with a godly calling, fully consumed, exclusively appointed to his task. I likhet med Israels profeter, Muhammed var en person med sterk vilje som følte seg fullstendig gjennomsyret av en gudfryktig kall, helt fortært, utelukkende utnevnt til oppgaven sin.
• Like the prophets of Israel, Muhammad spoke to the heart of a religious and social crisis, and with his passionate piety and revolutionary proclamation he opposed the wealthy ruling class and the tradition it was trying to preserve. I likhet med Israels profeter, talte Muhammed til hjertet av en religiøs og sosial krise, og med hans lidenskapelige fromhet og revolusjonerende proklamasjon han var imot den rike overklassen og tradisjonen det forsøkte å bevare.
• Like the prophets of Israel, Muhammad, who mostly called himself the “Warner”, sought to be nothing but the verbal instrument of God and to proclaim not his own, but God's word. I likhet med Israels profeter, Muhammed, som hovedsakelig kalte seg den «Warner», forsøkte å være noe annet enn det verbale instrument for Gud og å proklamere ikke hans egen, men Guds ord.
• Like the prophets of Israel, Muhammad untiringly proclaimed the one God who tolerates no other gods and who is at the same time the good Creator and merciful Judge. I likhet med Israels profeter, Muhammed utrettelig forkynte en Gud som tåler andre guder og som på samme tid den gode skaper og barmhjertig dommer.
• Like the prophets of Israel, Muhammad required, as a response to this one God, unconditional obedience, devotion, submission, which is the literal meaning of word Islam: everything that includes gratitude to God and generosity toward fellow human beings. I likhet med Israels profeter, kreves Muhammad, som en reaksjon på dette en Gud, ubetinget lydighet, hengivenhet, underkastelse, som er den bokstavelige betydningen av ordet islam: alt som inkluderer takknemlighet til Gud og generøsitet overfor andre mennesker.
• Like the prophets of Israel, Muhammad combined monotheism with humanism or human values, belief in the one God and God's judgment with a call to social justice, and a threat to the unjust, who go to hell, with promises to the just, who are gathered into God's paradise. I likhet med Israels profeter, Muhammed kombinert monoteisme med humanisme eller menneskelige verdier, tro på en Gud og Guds dom med en oppfordring til sosial rettferdighet, og en trussel mot den urettferdige, som går til helvete, med løfter til den rettferdige, som er samlet inn i Guds paradis.

Whoever reads the Bible — at least the Hebrew Bible — together with the Qur'an will be led to ponder whether the three Semitic religions of revelation-Judaism, Christianity, and Islam-and especially the Hebrew Bible and the Qur'an, could have the same foundation. Den som leser Bibelen - i alle fall den hebraiske bibelen - sammen med Koranen vil bli ledet til å overveie om de tre semittiske religionene åpenbaringens-jødedom, kristendom og islam-og særlig den hebraiske Bibelen og Koranen, kunne ha det samme grunnlaget. Is it not one and the same God who speaks so clearly in both? Er det ikke en og samme Gud som taler så klart i begge? Does not the “Thus says the Lord” of the Hebrew Bible correspond to the “Speak” of the Qur'an, and the “Go and proclaim” of the Hebrew Bible to the “Stand up and warn” of the Qur'an? Betyr ikke det "Så sier Herren" av den hebraiske bibelen korresponderer til "Speak" av Koranen, og "Go og forkynner" av den hebraiske Bibelen til "Stå opp og advare" av Koranen? In truth, even the millions of Arab-speaking Christians have no other word for God than “Allah”. I sannhet, selv millioner av arabisk-talende kristne har ikke noe annet ord for Gud enn "Allah".

Might it not therefore be purely dogmatic prejudice that recognizes Amos and Hosea, Isaiah and Jeremiah, as prophets, but not Muhammad? Kan det derfor ikke rent dogmatiske fordommer som gjenkjenner Amos og Hosea, Jesaja og Jeremia, som profeter, men ikke Muhammed? Whatever one may have against Muhammad from the standpoint of Western Christian morality (armed violence, polygamy, a sensual lifestyle for males), the following facts are indisputable: Uansett hva man kan ha mot Muhammed fra standpunktet om vestlige kristne moral (væpnede vold, polygami, en sensuell livsstil for menn), er følgende fakta er uomtvistelig:

• Today there are almost eight hundred million persons in the huge area between Morocco to the west and Bangladesh to the east, between the steppes of central Asia to the North and the Island world of Indonesia to the south, who are stamped with the compelling power of a faith that, like virtually no other faith, has molded into a universal type those who confess it. I dag er det nesten åtte hundre millioner mennesker i det store området mellom Marokko i vest og Bangladesh i øst, mellom steppene i Sentral-Asia til Nord og øya verden av Indonesia i sør, som er stemplet med overbevisende kraft en tro som, som nesten ingen annen tro, har formet til en universell type de som bekjenner den.
• All those persons are linked by a simple confession of faith (There is no God but God, and Muhammad is his prophet), linked by five basic obligations, and linked by thorough submission to the will of God, whose unchangeable decision, even when it brings suffering, is to be accepted. Alle disse personene er linket sammen av en enkel trosbekjennelse (Det er ingen Gud, men Gud, og Muhammed er hans profet), koblet med fem grunnleggende forpliktelser, og koblet med grundig underkastelse for Guds vilje, hvis uforanderlig beslutning, selv når det bringer lidelse, er å bli akseptert.
• Among all the Islamic peoples there has remained a sense of fundamental equality before God of an international solidarity that is basically capable of overcoming race (Arabs and non-Arabs) and even the castes of India. Blant alle de islamske folk har det vært en følelse av grunnleggende likhet for Gud for en internasjonal solidaritet som er utgangspunktet i stand til å overkomme rase (arabere og ikke-arabere) og selv kastene i India.

I am convinced that, despite all the renewed fears of Islam, there is a growing conviction among Christians that, in the light of Muhammad's place in world history, we must correct our attitude toward Islam. Jeg er overbevist om at, tross alt fornyet frykten for islam, er det en voksende overbevisning blant kristne som, i lys av Muhammeds plass i verdenshistorien, må vi rette vår holdning til islam. The “scourge of exclusiveness”, arising from Christian dogmatic impatience and intolerance, condemned by the British historian Arnold Toynbee, must be abandoned. Den "svøpe eksklusivitet", oppstår som følge av Christian dogmatisk utålmodighet og intoleranse, fordømt av den britiske historikeren Arnold Toynbee, må være forlatt. Regarding the figure of the prophet, I believe the following must be admitted: Angående figuren av profeten, tror jeg følgende må være tatt opp:

• Arabians in the seventh century rightly listened to and followed the voice of Muhammad. Araberne i det syvende århundre riktig lyttet til og fulgte stemmen til Muhammad.
• In comparison to the very worldly polytheism of the old Arabian tribal religions before Muhammad, the religion of the people was raised to a completely new level, that of a purified monotheism. I forhold til selve verdslige polyteisme av den gamle arabiske stammereligioner før Muhammed, var religionen til folk opp mot et helt nytt nivå, som en renset monoteisme.
• The first Muslims received from Muhammad — or, better still, from the Qur'an — endless inspiration, courage, and strength for a new religious start: a start toward greater truth and deeper understanding, toward a breakthrough in the revitalizing and renewal of traditional religion. De første muslimer mottatt fra Muhammed - eller enda bedre, fra Koranen - endeløse inspirasjon, mot og styrke for en ny religiøs start: en start mot større sannhet og dypere forståelse, mot et gjennombrudd i revitalisering og fornyelse av tradisjonelle religion.

In truth, Muhammad was and is for persons in the Arabian world, and for many others, the religious reformer, lawgiver, and leader; the prophet per se . I sannhet, ble Muhammed og er for personer i den arabiske verden, og for mange andre, den religiøse reformator, lovgiveren, og leder, profeten per se. Basically Muhammad, who never claimed to be anything more than a human being, is more to those who follow him than a prophet is to us: he is a model for the mode of life that Islam strives to be. I utgangspunktet Muhammad, som aldri hevdet å være noe mer enn et menneske, er mer til de som følger ham enn en profet er for oss: Han er en modell for levevis at islam arbeider for å være. If the Catholic Church, according to the Vatican II “Declaration on Non-Christian Religions”, “regards with esteem the Muslims”, then the same church must also respect the one whose name is embarrassingly absent from the same declaration, although he and he alone led the Muslims to pray to this one God, for through him this God “has spoken to humanity”: Muhammad the prophet. Hvis den katolske kirken, ifølge Vatikanet II "Erklæringen om ikke-kristne religioner", "ser med aktelse muslimene", deretter samme kirke må også respektere en hvis navn er sjenerende fraværende i samme erklæringen, selv om han og han alene førte muslimer å be til denne ene Gud, for gjennom ham denne Gud "har talt til menneskeheten": profeten Muhammad. But does not such an acknowledgment have very grave consequences, especially for the message he proclaimed, the teachings set down in the Qur'an? Men ikke en slik bekreftelse har svært alvorlige konsekvenser, spesielt for meldingen han erklærte, læren nedfelt i Koranen?

I think for the peoples of Arabia Muhammad's prophecy led to tremendous progress. Jeg tror for folkene i Arabia Muhammeds profeti ført til enorm fremgang. Whatever we Christians do with this fact, we must affirm that he acted as a prophet and that he was a prophet . Uansett hva vi kristne gjøre med dette faktum, må vi bekrefter at han fungerte som en profet og at han var en profet. I do not see how we can avoid the conclusion that on their way of salvation, Muslims follow a prophet who is decisive for them. Jeg ser ikke hvordan vi kan unngå den konklusjon at på vei til frelse, muslimer følger en profet som er avgjørende for dem.